Prostaglandinanaloger administrert som øyedråper brukes til senking av forhøyet intraokulært trykk hos pasienter med okulær hypertensjon eller åpenvinklet glaukom. I Norge er for tiden fire prostaglandinanaloger markedsført; latanoprost, travoprost, tafluprost og bimatoprost. Med unntak av tafluprost finnes disse både som monopreparater og som kombinasjonspreparater med timolol (1,2). Latanoprost var den første prostaglandinanalogen på markedet og er derfor mest undersøkt. Bivirkningene av prostaglandinanalogene er trolig relatert til virkningen, og det er derfor grunn til å tro at alle prostaglandinanalogene har relativt lik bivirkningsprofil (3). Preparatomtalene er imidlertid noe forskjellige på dette punktet.

Synsforstyrrelser angis som vanlige (1/10-1/100) eller mindre vanlige (1/100-1/1000) bivirkninger ved bruk prostaglandinanaloger eller kombinasjonspreparater som inneholder slike. Bivirkningene er imidlertid ofte relatert til selve applikasjonen, og forsvinner etter kort tid. I tillegg nevnes blant annet uklart syn, dobbeltsyn og redusert synsskarphet uten at dette er nærmere spesifisert i preparatomtalene (1,2).

Vedvarende synsforstyrrelser som oppstår ved bruk av prostaglandinanaloger kan skyldes forhold som involverer netthinnen. Dette er sjeldent men potensielt alvorlig, og inkluderer blant annet cystoid makulaødem (CME) og serøs netthinneavløsning. Til tross for at en sikker årsakssammenheng ikke er fastslått, er det viktig å være oppmerksom på dette, spesielt hos pasienter med særlige risikofaktorer.

CME:
Alle prostaglandinanaloger markedsført i Norge er rapportert å kunne gi CME (4-6). Tilstanden forekommer særlig ved brist i bakre linsekapsel (7), og symptomene inkluderer blant annet tåkesyn og forandringer i synsfeltet (3,8). I de fleste tilfellene hadde pasienteneandre assosierte risikofaktorer for utvikling av CME, som tidligere gjennomgått kataraktoperasjon, uveitt og inflammatorisk- eller vaskulær sykdom i netthinnen. Insidensen er også rapportert å være høyere hos pasienter under langvarig topikal glaukombehandling og hos pasienter med diabetes. CME synes å være reversibel ved tidlig seponering av prostaglandinanalogen (3). En studie viser at CME muligens kan unngås hos pasienter som nylig har gjennomgått kataraktoperasjoner hvis det samtidig med latanoprost gis lokalbehandling med NSAIDs i form av diklofenak. En mulig forklaring foreslås å være at diklofenak reduserer produksjonen av inflammatoriske mediatorer, som ellers kan øke sjansen for utvikling av CME hos disse pasientene. Bruk av diklofenak hadde ingen betydning for den trykksenkende effekten av latanoprost (9).

Serøs netthinneavløsning:
Flere tilfeller av serøs netthinneavløsning, med eller uten sammenheng med cystoid makulaødem, er beskrevet i forbindelse med bruk av prostaglandinanaloger, hovedsakelig latanoprost (10-12). Tilstanden skyldes akkumulering av serøs væske mellom fotoreseptorenes yttersegmenter og netthinnens pigmentepitel, og gir symptomer i form av uklart syn og synsforstyrrelser (10). Rapporterte tilfeller har vært reversible ved seponering av prostaglandinanalogen.

Oppsummering:
Kortvarige bivirkninger som nedsetter synsevnen ved bruk av prostaglandinanaloger er vanlig og som oftest ufarlig. Vedvarende synsforstyrrelser kan imidlertid tyde på mer alvorlige bivirkninger som CME og/eller serøs netthinneavløsning. Dette er særlig sett hos disponerte individer. Pasienter med risikofaktorer for slike bivirkninger, for eksempel kataraktoperasjoner, uveitt eller inflammatorisk- eller vaskulær sykdom i netthinnen, bør derfor følges nøye opp ved bruk prostaglandinanaloger.