RELIS har mottatt en bivirkningsmelding om uønsket vekttap ved behandling med SGLT2-hemmere mot diabetes. Meldingen gjelder en slank pasient i 70-årene som opplevde et uønsket vekttap på 7 kg. Pasienten hadde på dette tidspunktet brukt empagliflozin (Jardiance) i rundt 2,5 måneder som erstatning for tidligere behandling med glimepirid (Amaryl). I tillegg var vedkommende behandlet med metformin over lengre tid. Pasienten hadde hatt type 2 diabetes og hypertensjon i mange år, men normal nyrefunksjon og få andre sykdommer.

Perorale antidiabetika av typen SGLT2-hemmerne virker på natrium-glukose kotransportør 2 (sodium-glucose linked transporter 2). Denne transportøren står for en høy andel av reopptaket av glukose i nyrene og behandling med SGLT2-hemmere gir økt utskillelse av glukose i urinen. Glukosemengden som blir fjernet via nyrene avhenger av blodglukosekonsentrasjonen og nyrefunksjonen og som en sekundær effekt sees vekttap.

Vekttap:
Det er kjent at SGLT2-hemmere, inkludert empagliflozin, gir moderat reduksjon av vekt (1-3). Vekttapet er vanligvis i størrelsesorden 2-3 kg initialt og opprettholdes hos de fleste over tid (3). Tap av kroppsfett og vektreduksjon følger av kaloritapet fra økt glukoseutskillelse i urin (1). Det er uavklart om det er klinisk relevante forskjeller i graden av vekttap mellom ulike SGLT2-hemmere (4).

For de fleste pasienter med type 2 diabetes vil et moderat vekttap være gunstig og effekten omtales også utelukkende som positiv. Vi har ikke funnet kilder der vektreduksjon blir nevnt som en forsiktighetsregel eller bivirkning av empagliflozin, heller ikke når brukt av slanke pasienter. I WHOs internasjonale bivirkningsdatabasen finner vi imidlertid et førtitalls rapporter om unormalt vekttap (5)*. Før man velger å behandle med SGLT2-hemmere bør legen vurdere konsekvensen av et vekttap for pasienten. Dette kommer ikke tydelig frem i veiledere eller preparatomtaler.

Stigning i HbA1c, tørste og polyuri:
I tillegg til vekttapet hadde pasienten en paradoksal stigning i HbA1c fra 7,5 % til 8,9-8,3 % i behandlingsperioden. Samtidig forekom tørste og polyuri, som er kjente og vanlige bivirkninger av SGLT2-hemmere (1). To uker etter seponering av empagliflozin var polyuri og tørste forsvunnet, og vekten var gått opp med 1,5 kg. HbA1c var fortsatt forhøyet. Pasienten skiftet først til en DPP-4-hemmer, men etter to måneder ble det skiftet tilbake til glimepirid (Amaryl) som tidligere hadde gitt tilfredsstillende effekt. Ved oppfølging to måneder etter siste terapiendring var vekten stabilisert 1,5 kg under utgangsverdien og HbA1c var redusert til 7,7 %.

Pasientens økning i HbA1c er vanskelig å finne en forklaring på. Det omtales gjennomgående en statistisk signifikant reduksjon i HbA1c ved behandling med SGLT2-hemmere. I studier har baseline for HbA1c ofte vært over 8 % og det er ikke funnet informasjon om det gjelder spesielle forhold ved lavere utgangsverdier for HbA1c. Økning i HbA1c er ikke omtalt som bivirkning i preparatomtalen (1) og vi har heller ikke funnet omtaler i andre kilder (2-4). Det er imidlertid funnet over 400 meldinger i WHOs internasjonale bivirkningsdatabasen der det er meldt om økt HbA1c ved bruk av ulike SGLT2-hemmere (5)*. Det er ikke kjent om det er noen fellestrekk ved disse meldingene, som kan bidra til å forklare en eventuell sammenheng mellom SGLT2-hemmere og stigning i HbA1c.

Individuell behandling:
SGLT-2-hemmere og andre nyere antidiabetika er kommet til som et resultat av oppdatert kunnskap om patofysiologien bak type 2 diabetes. Type 2 diabetes kan skyldes ulike mekanismer hos ulike pasienter, og legemiddelbehandling vil derfor måtte tilpasses individuelt (2). Blant annet bør legen vurdere konsekvensen av et vekttap for slanke pasienter før forskrivning av SGLT2-hemmere.

Meld bivirkninger:
SGLT2-hemmere er under særlig overvåking og det oppfordres til å melde enhver mistenkt bivirkning. Bivirkningsprofilen er ikke fullstendig kartlagt for nyere antidiabetika og det kan tenkes at det er mekanismer vi enda ikke kjenner til, som er avgjørende for effekt og sikkerhet hos ulike pasienter.