Etter de første rapportene om tilfeller av akutt respirasjonssyndrom i den kinesiske storbyen Wuhan i slutten av desember 2019, har kinesiske myndigheter identifisert et nytt koronavirus (SARS-CoV-2) som årsaken. Utbruddet har raskt spredd seg til andre deler av Kina og er nå sett i alle verdensdeler (1, 2). Onsdag 26. februar ble det første tilfellet av SARS-CoV-2 påvist i Norge.

Foreløpig har man begrenset med informasjon om både viruset, sykdommen, risikofaktorer og eventuell behandling og smitteforebyggende tiltak. Både Folkehelseinstituttet, Verdens helseorganisasjon (WHO) og det europeiske smittevernbyrået (ECDC) oppdaterer kontinuerlig sine nettsider med informasjon om utbruddet av SARS-CoV-2. Flere av de store tidsskriftene, som The Lancet, British Medical Journal, New England Journal of Medicine og Journal of the American Medical Association legger også ut ny forskning på samlesider som oppdateres fortløpende og er åpent tilgjengelige (Ramme 1) fra Norge via Helsebibliotekets avtaler (3).

Koronavirus
Koronavirus (CoV) er en stor familie av virus som forårsaker sykdom fra forkjølelse til mer alvorlige respiratoriske lidelser som Midtøsten respirasjonssyndrom (Middle East Respiratory Syndrome, MERS) og alvorlig akutt respirasjonssyndrom (Severe Acute Respiratory Syndrome, SARS) (4).

  • SARS-CoV-2 er viruset som forårsaker utbruddet av sykdommen COVID-19.
  • SARS-CoV-2 er i slekt med koronavirus som var årsaken til utbruddet av SARS-epidemien i 2002/2003, og MERS-epidemien i 2012, men er ikke det samme viruset.

CoV er innkapslede positivkjedede RNA-virus. Underfamilien Orthocoronavirinae av familien Coronaviridae er videre klassifisert i fire CoV slekter: Alfa-, Beta-, Delta- og Gamma CoV. Beta-CoV-slekten blir ytterligere separert i fem undergrener (Embecovirus, Hibecovirus, Merbecovirus, Nobecovirus og Sarbecovirus) (5).

CoV ble identifisert på midten av 1960-tallet og kan smitte både mennesker og en rekke dyr (inkludert fugler og pattedyr). Epitelceller i luftveiene og mage-tarmkanalen er de primære målcellene. På grunn av disse egenskapene smittes CoV enten via dråpe- eller kontaktsmitte (5). CoV kan overføres mellom dyr og mennesker, og flere kjente CoV sirkulerer i dyr uten at de til nå har smittet mennesker. Etter grundige undersøkelser fant man at SARS-CoV ble overført fra sivettkatter til mennesker og MERS-CoV fra dromedarer og kameler til mennesker (4). For SARS-CoV-2 er smittekilden, dyreverten og reservoaret foreløpig ukjent (5). SARS-CoV-2 er i likhet med MERS-CoV og SARS-CoV et Sarbecovirus i Beta-CoV-slekten (6).

Vanligvis forårsaker CoV milde og i noen tilfeller asymptomatiske infeksjoner. Vanlige tegn på infeksjon inkluderer luftveissymptomer, feber, hoste, kortpustethet og pustevansker. I mer alvorlige tilfeller kan infeksjon forårsake lungebetennelse, alvorlig akutt luftveissyndrom, nyresvikt og i verste fall død (4, 5). Slike alvorlige tilfeller er mer sannsynlig hos, men ikke begrenset til, pasienter med nedsatt immunforsvar, de med hjerte-lungesykdommer, eldre og små barn (5, 7).

2019-utbruddet
Når det gjelder SARS-CoV-2, har man foreløpig for lite informasjon til å kunne beskrive hele sykdomsspekteret forårsaket av dette viruset. WHO anslår (per 19. februar 2020) at inkubasjonstiden er 5-6 dager, men den kan variere fra 0-14 dager (7). Foreløpig har 20-25% av laboratoriebekreftede tilfeller alvorlige kliniske presentasjoner (5). Pasienter med milde eller ingen symptomer kan være underrepresentert blant de som er testet. Symptomer rapportert til dags dato hos pasienter infisert med SARS-CoV-2 er hovedsakelig feber og pustevansker, eventuelt med lungeinfiltrater på røntgen. Alvorlig lungesvikt og dødsfall er likevel også rapportert. Informasjon om risikofaktorer hos de syke er foreløpig begrenset, men alvorlig sykdom og dødsfall er oftest sett hos eldre og personer med underliggende sykdommer (5, 7).

Fra 31. desember 2019 og frem til 26. februar 2020 er 81 109 tilfeller av COVID-19 (sykdom assosiert med SARS-CoV-2) rapportert. Per 26. februar 2020 er det rapportert 2762 dødsfall, 2718 i Kina og 44 utenfor Kina (2). Til sammenligning var det 8096 rapporterte tilfeller med SARS, hvorav 774 dødsfall (dødelighet 10%) under utbruddet av SARS-CoV i 2002–2003 (5). På nåværende tidspunkt er det for lite data tilgjengelig til å si sikkert hvor dødelig SARS-CoV-2 er, men foreløpige funn tyder på at det er mindre dødelig (2-3%) enn SARS-CoV (5), tross langt flere smittet.

Behandling?
Det er for øyeblikket ingen spesifikk behandling eller vaksine mot luftveissykdom forårsaket av CoV (5, 7-10). Symptomlindrende behandling og omsorg er hjørnestenen i behandling for alle pasienter inkludert de som er bekreftet med SARS, MERS eller COVID-19. Oksygen, intravenøs væsketilførsel og mekanisk ventilasjon kan være berettiget for pasienter med alvorlig klinisk presentasjon (8-9).
Behandling med kortikosteroider bør unngås, med mindre det er indikasjon for behandling av andre grunner, på grunn av at det kan forlenge viral replikasjon som observert for pasienter med MERS-CoV (9).

Flere legemidler inkludert ribavirin, interferoner, anti-HIV-kombinasjonen lopinavir/ritonavir, kortikosteroider eller remdesivir har blitt brukt hos pasienter med SARS eller MERS, men effekten av disse er fremdeles kontroversiell (5, 6). Noen av disse er også under utprøving mot COVID-19 (5). Enkelte in vitro- eller in vivo-studier antyder potensiell terapeutisk effekt av forbindelser mot beslektede CoV (11). Remdesivir har nylig blitt anerkjent som et lovende antiviralt legemiddel mot flere RNA-virusinfeksjoner, inkludert SARS og MERS, i cellekulturer, mus og ikke-humane primatmodeller.

En in vitro-studie som studerte effekten av flere ulike antivirale legemidler (ribavirin, penciklovir, nitazoxanid, nafamostat, klorokin, remdesivir og favipiravir) viste at remdesivir og klorokin hadde aktivitet mot SARS-CoV-2. Klorokin, er et mye brukt legemiddel mot malaria og autoimmun sykdom, og er også blitt foreslått som et potensielt bredspektret antiviralt medikament (7). Wang og medforfattere konkluderer med at både remdisivir og klorokin er effektive i å kontrollere SARS-CoV-2-infeksjon in vitro (7).

Et lite antall pasienter med COVID-19 har fått intravenøs remdesivir («compassionate use»). En randomisert placebokontrollert klinisk studie av remdesivir for behandling av innlagte pasienter med lungebetennelse og SARS-CoV-2-infeksjon er under oppstart i Kina. En randomisert open label-undersøkelse av lopinavir+ritonavir er også blitt utført på innlagte pasienter med lungebetennelse og COVID-19 i Kina. Ingen resultater fra disse studiene er foreløpig tilgjengelige (9).

Tross enkelte lovende funn i in vitro-studier finnes det ingen tilgjengelige data fra hverken observasjons- eller randomiserte kontrollerte studier hos mennesker som støtter bruk av spesifikk farmakologisk behandling for pasienter med mistanke om COVID-19 eller pasienter bekreftet smittet med SARS-CoV-2 på dette tidspunktet (9).

Ingen vaksine gir beskyttelse mot SARS-CoV-2. Viruset er så nytt og annerledes at det trenger sin egen vaksine, og andre vaksiner mot lungebetennelse slik som pneumokokk-, sesonginfluensa- eller Haemophilus influenza type B (Hib)-vaksine, vil ikke beskytte mot COVID-19. Forskere har allerede startet jobben med å lage en vaksine, men det vil ta lang tid (år) før en slik vaksine vil kunne være tilgjengelig (7, 10).

Ramme 1 - Nyttige kilder til oppdatert informasjon om koronavirus

Smitteforebyggende tiltak
Standard anbefalinger for å forhindre spredning av infeksjoner gjelder også når det gjelder å forhindre smitte av SARS-CoV-2. Vask hendene regelmessig og grundig med såpe og lunkent vann. Hånddesinfeksjon er et godt alternativ dersom håndvask ikke er mulig, men dersom hendene er synlig skitne eller våte har hånddesinfeksjon redusert effekt. For å hindre smitte bør personer som er syke unngå å hoste eller nyse direkte på andre, og man bør, når det er mulig, holde minst en meters avstand til personer som viser symptomer på luftveissykdom som hoste og nysing. Man bør også tilstrebe å hoste/nyse i et papirtørkle (som kastes etterpå) eller i albuekroken. Hendene våre berører mange overflater, for å unngå smitteoverføring bør man unngå berøring av egne øyne, nese og munn med skitne hender (10, 12 ,13).

For friske personer er det kun nødvendig å bruke munnbind hvis man tar vare på personer med mistanke om smitte av SARS-CoV-2, eller bekreftet COVID-19. Munnbind er primært konstruert for å hindre smitteoverføring fra den som bærer munnbindet. De har likevel også en beskyttende effekt for de som har det på ved at de hindrer større dråper å trenge inn til luftveiene fra omgivelsene. Munnbind er effektive i å forhindre smitte når de brukes riktig og i kombinasjon med god håndhygiene (12, 13).

Ved feil bruk kan munnbind utgjøre en smitterisiko. Korrekt påføring, slik at det har en smitteforebyggende effekt for den som har det på, krever trening. Munnbind er ubehagelig å ha på, og som regel vil ufaglært personell som har munnbind på hyppig berøre munnbindet og resten av ansiktet. Dette kan øke risikoen for smitte og sykdom. Bruk av munnbind for friske personer utenfor helsetjenesten er følgelig kun anbefalt ved nærkontakt/pleie av syke personer (12, 13).

Konklusjon
Siden SARS-CoV-2 ble oppdaget i den kinesiske byen Wuhan i Kina ved årsskiftet 2019/2020 har viruset to måneder senere spredd seg til store deler av verden, inkludert flere land i Europa. Foreløpig har man begrenset med informasjon om både viruset, sykdommen, risikofaktorer og eventuell behandling og smitteforebyggende tiltak, men ny kunnskap tilkommer stadig. Det er for øyeblikket ingen spesifikk behandling eller vaksine mot luftveissykdom forårsaket av SARS-CoV-2. God hånd-, og hoste-hygiene er effektive tiltak for å forebygge henholdsvis kontakt- og dråpesmitte. Det anbefales ikke munnbind for friske personer utenfor helsetjenesten. For oppdatert informasjon om utbruddet av SARS-CoV-2 henviser vi til WHO, FHI og ECDC sine nettsider. Flere av de store tidsskriftene har også egne samlesider med oppdatert informasjon og nyere forskning på SARs-CoV-2 (Ramme 1).