Produsentuavhengig legemiddelinformasjon
for helsepersonell

RELIS Sør
Tlf:
E-post:
www.relis.no

Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

RELIS database 1999; spm.nr. 1243, RELIS Sør

Dato for henvendelse: 22.06.1999

  • RELIS Sør

  • Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

NB! Denne utredningen er mer enn 5 år gammel

Caroverin til behandling av tinnitus.

Dato for henvendelse: 22.06.1999

RELIS database 1999; spm.nr. 1243, RELIS Sør

SPØRSMÅL: En lege er kjent med at sykehus i Wien og München bruker et stoff som heter caroverin til behandling av tinnitus. Caroverin er en glutamatantagonist som selges under preparatnavnet Spasmium oral (Østerrike) og Calmaverine (Sveits). Produsenten er Phafag AG, Gewerberweg 143, FL-9496 Schaanwald, Liechtenstein.
Legen vil gjerne ha mer informasjon om preparatet og behandlingen, i form av preparatomtale, publiserte studier eller annet. Han har selv skrevet til produsenten uten å få svar.

SVAR: Caroverin er på markedet i enkelte land, men da som spasmolytikum (1). Stoffet virker avslappende på glatt muskulatur, og har kalsiumkanalblokkerende og glutamatantagonistiske egenskaper. Vi har bare funnet to publiserte studier av caroverin i behandling av tinnitus.

I en østerriksk studie av Denk og medarbeidere (2) ble 60 pasienter behandlet med enten caroverin eller placebo. Forfatterne hadde ikke humandata å vise til når det gjaldt effekt og bivirkninger, men baserte studien på teoretiske betraktninger om glutamatets rolle som nevrotransmitter og glutamatreseptorenes aktivitet som mulige årsaker til tinnitus, samt dyreforsøk som viste at caroverin er en spesifikk, reversibel antagonist på en subgruppe av glutamatreseptorer som finnes i cochlea.
Pasientene som inngikk i studien var antatt å ha det forfatterne kalte CST (cochlear-synaptic tinnitus), en type tinnitus som man mente kunne respondere på behandling. Personer med andre typer tinnitus ble ekskludert fra studien. Flertallet hadde hørselstap av forskjellig etiologi, og et av inklusjonskriteriene var at de skulle ha forsøkt annen, oral behandling i minst en måned uten effekt. Alle pasientene fikk en infusjon med 100 ml natriumklorid, og halvparten av gruppen (30 pasienter) fikk 160 mg caroverine tilsatt infusjonsvæsken. Infusjonshastigheten var 2-3 ml/min. Infusjonen ble stoppet ved bedring eller forverring av tinnitus. Totaldosene varierte derfor fra 50-160 mg. Behandlingseffekt ble definert som både reduksjon av symptomscore på en inndeling i fem kategorier (fra 0=ingen tinnitus til 5= svært plagsom "tormenting" tinnitus) og 50% reduksjon av tinnitus ved akustisk måling før og etter behandling Forfatterne angir at 19 av 30 caroverinbehandlede pasienter hadde effekt av behandlingen, og at behandlingen var signifikant bedre enn placebo hvor ingen av pasientene hadde effekt umiddelbart etter behandling. Pasientenes hørselsnivå var uendret. Det er verdt å merke seg at flere av pasientene (8 av 19) som ble registrert som respondere fremdeles anga at de hadde alvorlig eller svært plagsom tinnitus etter behandlingen, og at fem av de 19 responderne ikke lenger hadde effekt ved kontroll etter en uke. Det er flere svakheter ved undersøkelsen. Blant annet er randomiseringen og pasientgruppenes egenskaper dårlig beskrevet, og det kan derfor ikke utelukkes at forskjeller i behandlingseffekt skyldes at gruppene var ulikt sammensatt. I tillegg var ikke studien dobbelt blind, og placeboeffekten var tilnærmet null, noe som er uvanlig lavt. Ut fra studiens opplegg er det heller ikke mulig å si noe om varighet av effekten.
Fordi middelet ikke tidligere hadde vært gitt i tilsvarende doser til mennesker var man spesielt oppmerksomme på risikoen for sentralnervøse bivirkninger, men risikoen for andre typer bivirkninger er ikke kommentert nærmere ut fra stoffets farmakologiske profil. Det fremgår ikke hvordan bivirkningene ble registrert, og studien er uansett ikke av et slikt omfang og varighet at den kan gi en godt bilde av bivirkningsrisikoen denne behandlingen. Bivirkningene som ble registrert omfattet smaksforandring, svimmelhet, hodepine og "varmefølelse i hodet", samt forverret tinnitus under infusjonen. Ingen bivirkninger ble registrert ved kontroll etter en uke.

På bakgrunn av denne studien ble det startet en tilsvarende undersøkelse i Sveits. Domeisen og medarbeidere (3) behandlet 30 pasienter med caroverine etter det samme regimet, bortsett fra at symptombedringen ble registrert med en visuell analog skala (VAS-skala). I denne studien fant man ingen effekt av caroverinbehandlingen og forfatterne valgte derfor å skrinlegge planer om en dobbelt blind overkrysningsstudie.

Caroverin til behandling av tinnitus er dårlig dokumentert og det er ikke publisert dobbeltblindede studier av denne behandlingen. De to studiene vi har funnet fram til har begge svakheter i studiedesignen, og har dessuten gitt motstridende resultater i og med at den ene studien viste behandlingseffekt mens den andre ikke gjorde det.

Referanser
  1. 1. Parfitt K, editor. Martindale. The complete drug reference 1999; 32nd ed.: 1560.
  2. 2. Denk D-M et al. Caroverine in tinnitus treatment. Acta Otolaryngol 1997; 117: 825-30.
  3. 3. Domeisen H et al. Caroverine in tinnitus treatment. Acta Otolaryngol 1998; 118: 606-7.