Produsentuavhengig legemiddelinformasjon
for helsepersonell

RELIS Vest
Tlf: 55 97 53 60
E-post: relis@helse-bergen.no
www.relis.no

Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

RELIS database 2017; spm.nr. 11408, RELIS Vest

Dato for henvendelse: 23.01.2017

  • RELIS Vest

  • Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

Nyresvikt og litium, hypogammaglobulinemi og lamotrigin

Dato for henvendelse: 23.01.2017

RELIS database 2017; spm.nr. 11408, RELIS Vest

SPØRSMÅL: Allmennlege spør vedrørende en pasient med bipolar lidelse som har vært behandlet med litium i ca 10 år. Pasienten har utviklet nyresvikt og legen ønsker informasjon om sammenheng med litiumbehandling, og hvor vanlig dette er. Pasienten har også brukt lamotrigin (Lamictal). Hypogammaglobulinemi er påvist og legen lurer på om dette er en vanlig bivirkning? Serumkonsentrasjon av begge medikamenter er innenfor referanseområdet.

SVAR: Litium og nyrefunksjon
Litium kan påvirke nyrefunksjonen på to måter. Det kan gi en tubulær skade som fører til polyuri, polydipsi og diabetes insipidus. Dette er forholdsvis vanlig (opptil 20-40 %) og kommer ofte tidlig i behandlingen. Ved kronisk langvarig behandling med litium blir ofte diabetes insipidus en irreversibel bivirkning (1).

I sjeldnere tilfeller er litium assosiert med affeksjon av glomerulusfunksjon, stigende serumkreatinin og nedsatt clearance hvilket påvirker renal filtrasjon og dermed evnen til å skille ut litium. Alvorlig glomerulær skade og alvorlig nyresvikt ble først ansett som svært sjelden på grunn av et fåtall kasusrapporter. Nyere studier har på nytt stilt spørsmål angående litium og glomerulær skade, særlig hos pasienter som har stått på litium over flere år (1). I en studie inngikk 630 pasienter som hadde brukt litium i 10-30 år. Det var en klar sammenheng mellom behandlingslengde og økning i serumkreatinin. Omtrent en tredjedel av pasientene hadde kronisk nyresvikt, men kun 5% alvorlig nyresvikt (2).

RELIS har tidligere referert til at gjennomsnittlig progresjonshastighet for tap av GFR i litiumbehandlede pasienter er 1-2 ml/min/1.73m2/år. Det er ikke noe klar evidens for at seponering av litium eller redusert dose fører til at tapet av filtrasjonshastighet reduseres. Det kan skyldes at lav GFR hos mange pasienter kan forklares av andre forhold enn litiumbruk. Til tross for mangel på evidens, er det likevel riktig å holde litiumkonsentrasjonen så lav som mulig, ned mot 0.6 mmol/l (1).

Risikofaktorer for å utvikle litium-indusert nyresvikt inkluderer økt alder, kvinnelig kjønn, røyking, hypertensjon, grad av medisinsk komorbiditet generelt, samt schizofreni eller schizoaffektiv lidelse. Som tidligere nevnt er også langvarig behandling en risikofaktor. Dosering av litium en gang daglig synes imidlertid å kunne gi redusert risiko for nyreskade av litiumbehandling (3).

Lamotrigin og hypogammaglobulinemi
Hypogammaglobulinemi er ikke listet opp som bivirkning av lamotrigin i preparatomtalen, og litteratursøk gir relativt få treff. Det foreligger imidlertid enkelte kasusrapporter der pasienter som har brukt lamotrigin har fått påvist reduserte nivåer av immunoglobuliner. I de tilfellene som er beskrevet har hypogammaglobulinemien vært reversibel, men det kan ta fra måneder til år etter seponering til immunglobulin-nivåer normaliseres (4, 5).

Hypogammaglobulinemi er beskrevet også for andre antiepileptika, slik som fenytoin og karbamazepin (4, 5). Mekanismen for denne bivirkningen av antiepileptika er ikke klarlagt. En teori bygger på at antiepileptika som har gitt hypogammaglobulinemi er natriumkanalblokkere og at dette kan være mekanismen som ligger bak, men dette er usikkert siden andre legemidler med lignende virkningsmekanisme er ikke forbundet med den samme bivirkningen (4).

Vi kan ikke se at litium er forbundet med hypogammaglobulinemi som bivirkning.

KONKLUSJON
Tubulær nyreskade, som fører til diabetes insipidus, er en vanlig forekommende bivirkning av litium. Påvirkning av glomerulusfunksjonen, og dermed redusert clearance, er sjeldnere. Langtidsbehandling gir økt risiko for sistnevnte. Det foreligger enkelte rapporter om at lamotrigin har ført til hypogammaglobulinemi, men det er ikke etablert en sikker årsakssammenheng.

Referanser
  1. 1. RELIS database 2014; spm.nr. 8723, RELIS Vest. (www.relis.no)
  2. 2. Aiff H, Attman PO et al. Effects of 10 to 30 years of lithium treatment on kidney function. J Psychopharmacol 2015; 29(5): 608-14.
  3. 3. Castro VM, Roberson AM et al. Stratifying risk for renal insufficiency among lithium-treated patients: an electronic health record study. Neuropsychopharmacology 2016; 41: 1138–43.
  4. 4. Maruyama S, Okamoto Y et al. Immunoglobulin A deficiency following treatment with lamotrigine. Brain Dev 2016; 38: 947-9.
  5. 5. RELIS database 2011; spm.nr. 7077, RELIS Vest. (www.relis.no)