Produsentuavhengig legemiddelinformasjon
for helsepersonell

RELIS Midt-Norge
Tlf: 72 82 91 10
E-post: midtnorge@relis.no
www.relis.no

Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

RELIS database 2006; spm.nr. 1893, RELIS Midt-Norge

Dato for henvendelse: 15.02.2006

  • RELIS Midt-Norge

  • Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

NB! Denne utredningen er mer enn 5 år gammel

Warfarin og svekket benbygning

Dato for henvendelse: 15.02.2006

RELIS database 2006; spm.nr. 1893, RELIS Midt-Norge

SPØRSMÅL: K-vitamin er viktig for at skjelettet skal kunne binde til seg kalsium og sikre en sterk benbygning. Kan personer som bruker warfarin, som er vitamin en K-antagonist, få en svak benbygning?

SVAR: Vitamin K er navnet på en stor gruppe kjemiske stoffer som alle inneholder en menadionring, men med forskjellige sidekjeder i 3. posisjon. Fyllokinon (K1) finnes i planter, mens menakinon (K2) syntetiseres av blant annet bakterier i tarmen. Vitamin K er viktige kofaktorer ved karboksylering av proteiner. I tillegg er det vist at menakinon kan indusere syntesen av mRNA for osteoblastmarkører som alkalisk fosfatase, osteokalsin, osteoprotegerin, osteopotin og matriks gla-protein. Osteokalsin og matriks gla-proteinene har sentrale roller i patogenesen av blant annet osteoporose. Tilførsel av menakinon kan hemme apoptose av osteoblaster og øke apoptose av osteoklaster. Pasienter med malabsorpsjon er derfor utsatt for å få osteoporose, assosiert med lave plasmanivåer av vitamin K og underkarboksylert osteokalsin (1). Siden warfarin er antagonist til vitamin K er det teoretisk mulig at bruk av legemidlet kan føre til redusert benbygning og osteoporose (1, 2).

Det er vist i dyrestudier at bruk av warfarin reduserer beinmineraltettheten (1, 2), og det er kjent at warfarin er teratogent og har skadelige effekter på fosterets benutvikling (5). Det er enda ikke avklart om langvarig bruk av warfarin kan medføre økt risiko for osteoporose hos voksne mennesker (1-4). Studier på voksne har vist motstridende resultater:

· I en kohortstudie fant man at langtidsbruk av perorale antikoagulantia blant kvinner over 35 år med venøs tromboemboli var assosiert med økt risiko for vertebrale brudd og ribbeinsbrudd (6).
· I en studie av kvinner over 65 år fant man ingen sammenheng mellom regelmessig bruk av warfarin og beintap eller økt risiko for brudd (7).
· I en nylig publisert studie fant man at langvarig bruk av warfarin var assosiert med osteoporotiske brudd hos menn med atrieflimmer, men ikke hos kvinner med atrieflimmer (8).
· I en metaanalyse der det ble undersøkt endringer i beintetthet etter langvarig behandling med perorale antikoagulantia fant man at beintettheten avtok i håndleddet, men ikke i underarmen, lumbalryggen, lårhalsen eller lårbeinsknoken (9).

I en oversiktsartikkel fra 2004 konkluderte man med at de største epidemiologiske studiene som har undersøkt effekten av warfarin på benbygningen har vist motstridende resultater, og at faktorer som pasientenes indikasjon for warfarinbehandling, kjønn, alder og hva som har vært endepunktene i studiene (beinbrudd, beintetthet i ulike knokler etc.) kan ha betydning for resultatene av studiene (5).

Konklusjon
Ut fra virkningsmekanismen til warfarin er det teoretisk mulig at legemidlet kan interferere med beintetthet og øke risikoen for brudd hos pasienter, spesielt ved langtidsbehandling. Data fra dyrestudier har vist at bruk av warfarin har ført til redusert beintetthet, men data fra kliniske studier på voksne har gitt motstridende resultater. Det er uklart om dette skyldes forskjeller i risiko for redusert beintetthet og osteoporose i utgangspunktet i ulike behandlingsgrupper med tanke på kjønn, alder, indikasjon for warfarinbehandling og behandlingstid. Hvilke endepunkter som brukes i studiene kan også være avgjørende for de forskjellige resultatene. Med tanke på de alvorlige indikasjonene warfarinbehandling har, er det foreløpig ikke grunnlag for å ta hensyn til den mulige risikoen for redusert beintetthet og/eller utvikling av osteporose ved bruk av warfarin hos voksne.

Referanser
  1. 1. Drevin CA, Henriksen HB et al. Biologiske effekter av vitamin K og forekomst i norsk kosthold. Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124(12): 1650-4.
  2. 2. Davies DM et al, editors. Textbook of adverse drug reactions 1998; 5th ed.: 467.
  3. 3. Dukes MNG, Aronson JK editors. Meyler's side effects of drugs 2000; 14th ed.: 1183.
  4. 4. Klasco RK (Ed): Warfarin (Drug Evaluation). DRUGDEX® System (electronic version). Thomson MICROMEDEX, Greenwood Village, Colorado, USA. Available at: http://www.thomsonhc.com (1. mars 2006).
  5. 5. Simon RR, Shaughnessy SG. Effects of anticoagulants on bone. Clin Rev Bone Min Metabolism 2004; 2 (2): 151-8.
  6. 6. Caraballo PJ, Heit JA et al. Long-term use of oral anticoagulants and the risk of fracture. Arch Intern Med 1999; 159: 1750-6.
  7. 7. Jamal SA, Browner WS et al. Warfarin use and risk for osteoporosis in elderly women. Ann Intern Med 1998; 128(10): 829-32.
  8. 8. Gage BF, Birchman-Deysch et al. Risk of osteoporotic fracture in elderly patients taking warfarin. Arch Intern Med 2006; 166: 241-6.
  9. 9. Caraballo PJ, Gabriel E et al. Changes in bone density after exposure to oral anticoagulants: A Meta-analysis. Osteoporos Int 1999; 9: 441-8.