Produsentuavhengig legemiddelinformasjon
for helsepersonell

RELIS Midt-Norge
Tlf: 72 82 91 10
E-post: midtnorge@relis.no
www.relis.no

Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

RELIS database 2007; spm.nr. 2293, RELIS Midt-Norge

Dato for henvendelse: 21.03.2007

  • RELIS Midt-Norge

  • Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

NB! Denne utredningen er mer enn 5 år gammel

Kasustikker om hematologiske bivirkninger av lamotrigin.

Dato for henvendelse: 21.03.2007

RELIS database 2007; spm.nr. 2293, RELIS Midt-Norge

SPØRSMÅL: Spørsmålet er et oppfølgingsspørsmål til RELIS Midt-Norges spm.nr. 2289. Har RELIS fått rapporter på hematologiske bivirkninger av lamotrigin? Finnes det beskrevne kasuistikker i litteraturen på pasienter som har fått nøytropeni eller anemi ved bruk av lamotrigin?

SVAR: Nøytropeni, leukopeni, anemi, trombocytopeni, pancytopeni, aplastisk anemi og agranulocytose er i den godkjente preparatomtalen angitt som svært sjeldne (<1/10 000) bivirkninger av lamotrigin (1). I WHOs database for spontanrapporterte bivirkninger finnes rapporter på hematologiske bivirkninger satt i sammenheng med bruk av lamotrigin. De bivirkningsdiagnosene det finnes flest rapporter på er anemi, granulocytopeni, leukopeni og trombocytopeni (2). Opplysning om bruk av andre legemidler, samt vurdering av årsak eller sannsynlighet for sammenheng mellom bivirkningen og legemiddelbruken er mangelfull i dette materialet. Tallene sier heller ingen ting om frekvensen av de meldte bivirkningene.*

I den norske bivirkningsdatabasen finnes én rapport om en eldre kvinne som utviklet trombocytopeni, generalisert makulopapulært utslett, leukopeni og nøytropeni elleve dager etter oppstart med behandling av lamotrigin 100 mg/dag. Symptomene forsvant ved seponering, og årsakssammenhengen er av RELIS vurdert som sannsynlig. I en annen rapport har en mann som har brukt valproat utviklet takykardi, pancytopeni, makulopapulært utslett, feber og atrieflimmer omtrent to uker etter oppstart med behandling med lamotrigin 25 mg/dag. Legen har mistenkt en interaksjon mellom lamotrigin og valproat, og RELIS har vurdert årsakssammenhengen mellom bruk av lamotrigin og pasientens symptomer som sannsynlig (3).

Vi har søkt i Medline og Embase etter kasuistikker som beskriver leukopeni og/eller anemi som bivirkninger av lamotrigin. I en kasuistikk fra 1995 beskrives en kvinne med epilepsi som ti dager etter oppstart av behandling med lamotrigin (25 mg daglig i syv dager, deretter 50 mg daglig) utviklet erytematøst utslett, kvalme, oppkast, svimmelhet og sår hals. Kvinnen brukte fra før valproat og propranolol. Lamotrigin ble seponert, men kvinnens tilstand forverret seg de neste 48 timene, og hun ble innlagt på sykehus. Ved innleggelse var hun hypoksisk, hypotensiv (70/40 mmHg) og hadde feber. Totale hvite blodlegemer var 0,6 x 10^9/L, og nøytrofile var 0,3 x 10^9/L. Staphylococcus aureus og Escherichia coli ble funnet i blodkulturer. Kvinnens tilstand bedret seg, og hvite blodlegemer og nøytrofile normaliserte seg etter behandling (4).

I en artikkel fra 1997 beskrives to kasuistikker med hematologiske bivirkninger av lamotrigin. En mann i 30-åra ble behandlet med valproat, primidon, haloperidol og triheksylfenidyl. Han startet behandling med lamotrigin 12,5 mg/dag. Blodprøver før oppstart viste hematokritt på 36,8% og hemoglobin 12,1 g/dL. Pasienten økte senere dosen med 25 mg hver syvende dag til han nådde en dose på 200 mg/dag, og samtidig ble valproatdosen redusert med 500 mg/uke. To og et halvt år senere ble det målt hematokritt 32,7% og hemoglobin 9,9 g/dL. Pasienten hadde ingen symptomer, men lamotrigin ble seponert, og to måneder senere hadde begge verdiene økt til henholdsvis 37,2% og 11,5 g/dL (5).

Den andre pasienten, en ung mann med Lennox-Gastaut-syndrom, brukte klorazepat, valproat og gabapentin. Han startet behandling med lamotrigin 12,5 mg/dag, og gabapentin ble trappet ned. Blodverdiene var normale ved oppstart av behandlingen. Tyve dager senere ble valproatdosen redusert, og lamotrigindosen ble gradvis økt til 175 mg/dag. På grunn av myokloniske rykninger ble klorazepat seponert, og pasienten fikk i stedet klonazepam. Noen dager senere ble han innlagt på sykehus fordi han ble fort sliten og kastet opp. Hematokritt var 36,7% ved innleggelse. Noen dager senere ble seponering av lamotrigin startet, og to uker senere ble hematokritt målt til 23,5%, og hemoglobin var 8,7 g/dL. Pasienten stod da fortsatt på lamotrigin. Verdiene sank videre til 18,9% og 7,0 g/dL en uke senere. Da hadde pasienten serponert lamotrigin. Pasienten hadde også en mild trombocytose, og retikulocyttene var lave. Pasienten fikk blodoverføring og alle blodverdiene normaliserte seg (5).

En 25 år gammel kvinne utviklet leukopeni og trombocytopeni åtte uker etter oppstart av behandling med lamotrigin. Hun fikk først 25 mg lamotrigin to ganger daglig, og dette ble økt med 50 mg annenhver uke til 200 mg daglig. Fire uker etter oppstart var hvite blodlegemer 5,5 x 10^9/L, og blodplatene var 342 x 10^9/L. Fire uker senere var verdiene henholdsvis 1,7 x 10^9/L og 29 x 10^9/L, og lamotrigin ble seponert. En uke senere var verdiene henholdsvis 4,9 x 10^9/L og 127 x 10^9/L. De steg også ytterligere (6).

En 24 år gammel kvinne hadde brukt barbeksalon og karbamazepin i to år da hun oppsøkte en klinikk på grunn av økt anfallsfrekvens. Laboratorieprøver viste at antall hvite blodlegemer var 3,9 x 10^9/L. Lamotrigin ble lagt til behandlingsregimet, mens karbamazepindosen ble gradvis redusert. Den tredje uken var de hvite blodcellene redusert til 2,7 x 10^9/L. Karbamazepin ble seponert og den fjerde uken var de hvite blodcellene 1,9 x 10^9/L. Beinmargsaspirasjon viste hypocellulært mønster og lamotriginbehandlingen ble avsluttet. Klonazepam ble lagt til, og to uker senere hadde de hvite blodcellene økt til 4,1 x 10^9/L (7).

Man tror at risikofaktorer for å utvikle hematologiske bivirkninger er samtidig bruk av andre antiepileptika, bruk av høyere enn anbefalt dose ved oppstart av behandling eller raskere opptrapping enn anbefalt. De underliggende mekanismene for hematologiske bivirkninger er ikke kjent (6, 7).

*) WHO understreker at datauttrekk fra bivirkningsdatabasen ikke representerer WHOs offisielle syn og at dataene ikke er homogene med tanke på innsamling gjennom spontanrapporteringssystemet eller dokumenterer en sikker sammenheng mellom det aktuelle legemiddelet og bivirkningen.

Referanser
  1. 1. Statens Legemiddelverk. Preparatomtale (SPC) Lamictal. http://www.legemiddelverket.no/preparatomtaler (Sist endret: 4. oktober 2007).
  2. 2. Verdens Helseorganisasjon (WHO). Bivirkningsdatabase, søk 21. mars 2007.
  3. 3. Statens Legemiddelverk. Den norske bivirkningsdatabasen, søk 21. mars 2007.
  4. 4. Nicholson RJ, Kelly KP et al. Leucopenia associated with lamotrigine. BMJ 1995; 310: 504.
  5. 5. Esfahani FE, Dasheiff RM. Anemia associated with lamotrigine. Neurology 1997; 49 (1): 306-7.
  6. 6. Ugal AU, Avcu F et al. Leucopenia and thrombocytopenia possibly associated with lamotrigine use in a patient. Epilept Disord 2005; 7 (1): 33-5.
  7. 7. Kilbas S. Lamotrigine-induced leucopenia. Epileptic Disord 2006; 8 (4): 317.