Last ned pdf

Antihistaminer og munntørrhet

SPØRSMÅL: En kunde med Sjøgrens syndrom er veldig plaget med munntørrhet. Finnes det noe data på hvilke antihistaminer som har lavest risiko for munntørrhet som bivirkning? Henvendelse fra farmasøyt.

SVAR: Sjøgrens syndrom innebærer blant annet xerostomi (munntørrhet) og hypertrofi av spyttkjertlene (1).

Mange histamin H1-reseptorantagonister har antikolinerge/antimuskarine egenskaper. Perifer antimuskarin effekt gir blant annet munntørrhet (2). Førstegenerasjons antihistaminer som for eksempel difenhydramin gir sentral (sedasjon) og perifer (munntørrhet) antimuskarin effekt hos inntil 50 % av pasientene. Slike bivirkninger er sjelden alvorlige og avtar ofte ved vedvarende bruk. Andregenerasjons antihistaminer (som for eksempel cetirizin, ebastin, loratadin, terfenadin) passerer i mindre grad blod-hjerne-barrieren, og gir dermed færre sentralnervøse bivirkninger. Disse angis også å ha mindre antimuskarin effekt. Tredjegenerasjons antihistaminer som feksofenadin og desloratadin er aktive metabolitter av henholdsvis terfenadin og loratadin (3,4). I følge et oppslagsverket er alimemazin, syklizin og prometazin eksempler på antihistaminer med høy antikolinerg aktivitet, mens feksofenadin, cetirizin og loratadin har få eller ingen antikolinerge effekter (4).

Vi har ikke funnet direkte sammenlignende kliniske studier som gir grunnlag for å rangere antihistaminer med hensyn til forekomst av munntørrhet som bivirkning.

Konklusjon
Andregenerasjons antihistaminer er generelt forbundet med lav antikolinerg effekt og dermed få antimuskarine bivirkninger som for eksempel munntørrhet. Vi er ikke kjent med kliniske studier som gir grunnlag for å rangere ulike antihistaminer med hensyn til risiko for munntørrhet.

Referanser