Produsentuavhengig legemiddelinformasjon
for helsepersonell

RELIS Nord-Norge
Tlf: 77 75 59 98
E-post: [email protected]
www.relis.no

Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

RELIS database 2013; spm.nr. 3163, RELIS Nord-Norge

Publisert: 24.05.2013

  • RELIS Nord-Norge

  • Utredningen er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig litteratur og ressurser på publiseringstidspunktet. Innholdet i utredningen oppdateres ikke etter publisering. Helsepersonell er selv ansvarlig for bruk av utredningens innhold i rådgivning eller pasientbehandling.

NB! Denne utredningen er mer enn 5 år gammel

Absorpsjon av magnesium ved inntak av ulike magnesiumsalter

Dato for henvendelse: 24.05.2013

RELIS database 2013; spm.nr. 3163, RELIS Nord-Norge.

SPØRSMÅL: En kunde hos oss ønsker å kjøpe et magnesiumtilskudd. Hun har lest i en kilde at magnesiumtilskudd i form av hydroksid helst burde unngås. I følge denne kilden skulle hun fortrinnsvis velge en mer "naturlig form" av magnesiumtilskuddet. Er det holdepunkter for at andre magnesiumsalter er å foretrekke med hensyn til bedre absorpsjon, og økt effekt av magnesiumtilskudd? Eller er de så like at det ikke har noen praktisk betydning?

SVAR: Absorpsjon og biotilgjengelighet av magnesium (Mg) er avhengig av ulike variable, deriblant lagrene i kroppen, type Mg-salt og tilstedeværelse av andre næringsstoffer eller substanser som kan påvirke opptaket (1-3). Absorpsjonen av Mg fra mat er relativt god, og fiberrik mat inneholder generelt mye Mg. Eksempler på gode kilder til Mg er fullkorn, belgfrukter, grønnsaker som brokkoli, squash og grønne bladgrønnsaker, frø og nøtter (spesielt mandler). Ellers er det Mg også i melkeprodukter, kjøtt, sjokolade og kaffe (1).

Når det gjelder bruk av Mg-tilskudd er det begrenset med data på relativ absorpsjonsgrad og biotilgjengelighet for ulike Mg-salter, og tilgjengelige data er noe motstridende. Dette skyldes trolig tildels metodologiske forskjeller mellom de ulike studiene, og i flere studier er absorpsjon og biotilgjengelighet bare målt ved kortvarig bruk eller enkeltdoser. Få studier har undersøkt disse faktorene ved kronisk bruk, som er mest relevant for et kosttilskudd (2,3). Humanstudiene har også bare sammenlignet noen få Mg-salter, og det er dermed vanskelig å si noe sikkert om hvilke(t) Mg-salt som er best egnet som tilskudd (2,4).

Løselighet
Mg absorberes i hovedsak fra distale del av tynntarmen, og for å kunne absorberes må Mg være tilstede i løselig form. Flere kilder angir at grad av vannløselighet av de ulike Mg-saltene trolig predikerer grad av absorpsjon og biotilgjengelighet (2,5). Mg-oksid og –hydroksid (som begge er uorganiske salter) har svært lav vannløselighet på henholdsvis 0,006 og 0,007 g/L, sammenlignet med for eksempel de organiske saltene Mg-karbonat: 1,8 g/L, Mg-laktat: 33 g/L, Mg-glukonat: 160 g/L, Mg-sitrat: 200 g/L og det uorganiske saltet Mg-klorid: 560 g/L (2).

Biotilgjengelighet
Flere kilder angir at Mg-oksid og -hydroksid er blant Mg-saltene med lavest biotilgjengelighet (6,7). Vi har funnet få studier på absorpsjon og biotilgjengelighet av Mg-hydroksid, mens det foreligger noe mer data for Mg-oksid. Mg-oksid er relativt billig og har vært vanlig å bruke i kosttilskudd (2,3). Flere studier har vist lavere biotilgjengelighet ved bruk av Mg-oksid enn ved bruk av organiske Mg-salter. For eksempel fant Walker og medarbeidere i en randomisert, dobbeltblind placebo-kontrollert studie med 46 friske, frivillige lavere biotilgjengelighet av Mg-oksid enn av Mg-sitrat (3).

Mens Mg-oksid som nevnt er svært lite vannløselig er løseligheten større i fortynnet syre, tilsvarende den fysiologiske tilstanden i magesekken (8). Lindberg og medarbeidere fant imidlertid i en in vitro-studie dårligere løselighet av Mg-oksid enn av Mg-sitrat både i vann og fortynnet saltsyre, og også lavere biotilgjengelighet av Mg-oksid enn Mg-sitrat hos 17 friske, frivillige (7). Mg-oksid er i andre humanstudier også vist å ha lavere biotilgjengelighet enn for eksempel Mg-klorid, -laktat og –aspartat (2). Når det gjelder Mg-hydroksid viste en norsk studie med 18 friske frivillige ingen forskjell i urinutskillelse av Mg etter inntak av henholdsvis Mg-sitrat/-laktat, Mg-sitrat/-laktat/hydroksid, Mg-hydroksid eller Mg-klorid. Vi har imidlertid bare tilgang til abstraktet av artikkelen, så det er vanskelig å kommentere denne studien ytterligere (9).

Noen studier indikerer at ulike Mg-salter absorberes i relativt lik grad ved lave doser, men at forskjellen blir større ved høyere doser. Dette kan teoretisk skyldes at man ved høye doser av Mg-oksid eller et annet lite løselig Mg-salt får ufullstendig oppløselighet i magesyren og dermed lav absorpsjon fra tarmen (2). Formulering kan også ha betydning, og enterodrasjering kan for eksempel redusere absorpsjonen. En studie har for øvrig vist bedre absorpsjon av Mg-oksid i form av brusetabletter sammenlignet med kapsler. Den aktuelle brusetablettformuleringen inneholdt blant annet natriumkarbonat, natriumbikarbonat og sitronsyre, og det er grunn til å anta at det skjer en rask oppløsning og ionisering av Mg i det sure miljøet som oppstår når brusetablettene løses i vann (10).

KONKLUSJON
Med "naturlig" antar vi at kunden mener organiske magnesiumsalter, og i følge flere kilder synes organiske magnesiumsalter generelt å ha større biotilgjengelighet enn uorganiske salter, med noen unntak. Magnesiumhydroksid og magnesiumoksid angis å være blant magnesiumsaltene med lavest biotilgjengelighet, men dette er først og fremst vist for magnesiumoksid. Tilgjengelige data gir ikke godt grunnlag for å konkludere hvilke(t) magnesiumsalt som er best egnet som kosttilskudd, men biotilgjengeligheten synes å være relativt god blant annet for de organiske magnesiumsaltene -laktat, -sitrat, -aspartat og -glukonat. Hvor klinisk relevant disse forskjellene i biotilgjengelighet vil være er trolig avhengig av grad av magnesiummangel. For mange vil magnesiumbehovet dekkes gjennom kostholdet, og hvis pasienten ikke har magnesiummangel vil forskjellen i biotilgjengelighet mellom de ulike magnesiumsaltene ikke ha praktisk betydning.

Referanser
  1. 1. Natural Medicines Comprehensive Database. Magnesium. http://www.naturaldatabase.com/ (Sist oppdatert: 12.04.2013).
  2. 2. Bohn T. Dietary factors influencing magnesium absorption in humans. Curr Nutr Food Sci 2008; 4(1): 1-20.
  3. 3. Walker AF, Marakis G et al. Mg citrate found more bioavailable than other Mg preparations in a randomised, double-blind study. Magnes Res 2003; 16(3): 183-91.
  4. 4. Coudray C, Rambeau M et al. Study of magnesium bioavailability from ten organic and inorganic Mg salts in Mg-depleted rats using a stable isotope approach. Magnes Res 2005; 18(4): 215-23.
  5. 5. Randade VV, Somberg JC. Bioavailability and pharmacokinetics of magnesium after administration of magnesium salt to humans. Am J Therapeu 2001; 8: 345-57.
  6. 6. Massey L. Magnesium therapy for nephrolithiasis. Magnes Res 2005; 18(2): 123-6.
  7. 7. Lindberg JS, Zobitz MM et al. Magnesium bioavailability from magnesium citrate and magnesium oxide. J Am Coll Nutr 1990; 9(1): 48-55.
  8. 8. RELIS database 2010; spm.nr. 2262, RELIS Nord-Norge. (www.relis.no/database)
  9. 9. Bøhmer T, Røseth A et al. Bioavaliability of oral magnesium supplementation in female students evaluated from elimination of magnesium in 24-hour urine (abstrakt). Magnes Trace Elem 1990; 9(5): 272-8.
  10. 10. Siener R, Jahnen A et al. Bioavailability of magnesium from different pharmaceutical formulations. Urol Res 2011; 39: 123-7.