Landgangssyndrom

Landgangssyndrom (Mal de Débarquement Syndrome (MdDS)) er en tilstand med vedvarende ustøhet og ikke-roterende svimmelhet/gyngende fornemmelse etter å ha blitt utsatt for passiv bevegelse, oftest etter båtreiser. Symptomene oppstår som regel innen 48 timer, er tilstede kontinuerlig eller mesteparten av dagen, og varer over 48 timer. I sjeldne tilfeller kan symptomene vedvare i uker, måneder og til og med år. Reeksponering for passiv bevegelse gir ofte midlertidig lindring av symptomer, men forverring i etterkant. Patogenesen er ikke kjent (1). Noen pasienter assosierer syndromet med hodepine, og ved samtidig vestibulær migrene kan funksjonsnedsettelsen være større (2).

Medikamentell behandling

Det er begrensede behandlingsmuligheter for MdDS, og dess lengre symptomene har vedvart, jo mindre sannsynlig er det at de forsvinner (1). Legemiddelbehandling av tilstanden er i liten grad systematisk undersøkt, og vi finner ikke publiserte retningslinjer på området. Søk i PubMed gir treff på noen få studier med et begrenset antall pasienter der farmakologiske behandlingsalternativer er beskrevet, og dagens anbefalinger er basert på disse samt klinisk erfaring.

Studier

Flere publikasjoner referer til en studie av Hain et al publisert i 1999. Studien er basert på en spørreundersøkelse der 27 pasienter (nesten alle middelaldrende kvinner) med MdDS besvarte spørsmål som omhandlet blant annet symptomer og behandling. Av medikamentell behandling var benzodiazepiner rapportert å ha best effekt; klonazepam var effektiv hos 3 av 6, diazepam hos 2 av 10 og alprazolam hos 1 av 4 pasienter. Blant andre aktuelle legemidler kan det trekkes frem at amitriptylin hadde effekt hos 2 av 7 pasienter. Meklozin og skopolamin hadde ikke effekt hos henholdsvis 17 og 12 pasienter som hadde forsøkt disse (3).

I en annen studie fra 2018, også basert på spørreundersøkelse blant pasienter med MdDS, ble det innhentet informasjon som omhandlet blant annet medikamentell behandling hos 287 pasienter. Benzodiazepiner og antidepressiva var forsøkt hos rundt 65 % av pasientene, og ga effekt hos litt over halvparten. Hvilke typer benzodiazepiner og/eller antidepressiva som var forsøkt var imidlertid ikke spesifikt etterspurt. Forfatterne antyder at effekten av benzodiazepiner og antidepressiva hos pasienter med MdDS kan være assosiert med reduksjon av angst og depresjon, samt demping av symptomforverring om oppstår i forbindelse med stress (4).

En retrospektiv studie sammenliknet MdDS-pasienter med og uten samtidig vestibulær migrene. Studien inkluderte til sammen 62 pasienter, 39 med vestibulær migrene og 23 uten, og for 55 av disse ble det innhentet informasjon vedrørende legemiddelbruk. De fleste pasientene (80 %) oppnådde optimal kontroll av MdDS med monoterapi, hvor venlafaksin var hyppigst brukt (15 pasienter, 27 %).  Elleve pasienter (20 %) trengte to ulike legemidler, hovedsakelig antidepressivum i kombinasjon med benzodiazepin eller antiepileptikum (sistnevnte kun hos pasienter med samtidig migrene) (5).

Oversiktsartikler

I en nylig publisert kasuistikk, hvor forfatterne også gjennomgår tilgjengelig litteratur, oppgis det at responsen på medikamentell behandling ved MdDS ofte er dårlig, og at dette kan ha sammenheng med manglende forståelse av patofysiologien. Pasienter prøver ofte flere legemidler som er indisert ved vertigo og migrene, men kun benzodiazepiner og antidepressiva synes å ha en viss effekt. Forfatterne angir at medikamentell behandling derfor primært bør være benzodiazepiner og antidepressiva som SSRI (selektive serotoninreopptakshemmere) eller SNRI (serotonin- og noradrenalinreopptakshemmere). Vestibulær terapi eller nevromodulering i tillegg til medikamentell behandling kan også være effektivt (2).

En oversiktsartikkel fra 2009 oppgir at det er generell konsensus for at benzodiazepiner gir best symptomatisk lindring, og at klonazepam er foretrukket på grunn av lang halveringstid. De fleste klinikere forskriver klonazepam i doser på mellom 0,25 og 0,5 mg to ganger daglig og det presiseres at høyere doser ikke gir bedre effekt. Symptomene ved MdDS forsvinner ikke fullstendig ved bruk av benzodiazepiner, men kan gi pasientene bedre søvn og noe bedre balansefunksjon på dagtid. Videre angis det at SSRI kan være svært nyttig hos et begrenset antall pasienter, og kan være verdt et forsøk (6). Det er ikke oppgitt referanser for sistnevnte utsagn, og vi oppfatter det slik at det hovedsakelig er basert på forfatterens egne kliniske erfaring. Også oppslagsverket UpToDate angir at benzodiazepiner, for eksempel klonazepam 0,25-0,5 mg to ganger daglig, kan gi noe symptomlindring, samt at det ikke er sannsynlig at høyere doser er mer effektive (1).

Forfatteren av førstnevnte studie fra 1999 (Hain) er otonevrolog, og har skrevet en forholdsvis detaljert oppsummering over farmakologiske behandlingsmuligheter ved MdDS. Denne ble sist oppdatert i 2023, og er publisert på nettsiden dizziness-and-balance.com (7). Hain viser til en del tidligere publikasjoner, men også i stor grad til egen klinisk erfaring med behandling av over 250 MdDS-pasienter. Han oppsummerer overordnet at til tross for at effekten ikke er dokumentert er det kun to legemidler som per i dag synes å være verdt å vurdere ved MdDS, og det er klonazepam og venlafaksin. Det nevnes også andre legemidler som brukes forebyggende mot migrene, som amitriptylin og verapamil, uten at disse omtales ytterligere. Når det gjelder klonazepam vil denne trolig kun gi symptomatisk effekt, og ikke korte ned sykdomsforløpet, og det problematiseres at den er avhengighetsskapende. I utgangspunktet er kontinuerlig bruk av klonazepam ikke anbefalt ved MdDS, men heller bruk ved behov («emergency use»). Hvis bruk av klonazepam er nødvendig for å opprettholde funksjonsnivået kan det imidlertid være tilfeller der fast bruk likevel kan være fornuftig. Maksimal dose klonazepam bør ikke overskride 0,5 mg to ganger daglig. Kortidsvirkende benzodiazepiner (her nevnes lorazepam) kan også være nyttige for å unngå bevegelsesutløst forverring. Ifølge Hain er den beste fremgangsmåten bruk av venlafaksin for å forsøke å forkorte sykdomsforløpet, og klonazepam eller liknende i tilfeller når det forventes forverring av symptomer (for eksempel ved lang reise). Ettersom placebokontrollerte studier mangler og litteratur på området for det meste er anekdotisk, understrekes det imidlertid at dette kun er forslag fra forfatterens side (7).

OPPSUMMERING

MdDS kan være langvarig og gi betydelig funksjonsnedsettelse. Det mangler systematiske, placebokontrollerte studier på effekt av farmakologisk behandling av MdDS, og tradisjonelle legemidler ved reisesyke, som meklozin og skopolamin, synes ikke å ha noen klar nytteverdi. Klinisk erfaring samt noen få studier, i hovedsak basert på spørreundersøkelser, tilsier at klonazepam og venlafaksin (SNRI) er mest aktuelle som behandling. SSRI trekkes også i noen kilder frem som mulig behandlingsalternativ.